Utsatt skolestart gunstig for mange med Downs

At det er variasjoner i barns fysiske og mentale utviklingsnivå når de begynner på skolen, er velkjent og noe skolene er forberedt på. Derfor jobbes det også målrettet i barnehagene for å forberede barna på overgangen til skole. Når et barn befinner seg på treårsstadiet som seksåring, bør det imidlertid være grunn til å vurdere om skolestarten bør utsettes ett år av hensyn til både barnet selv og de som det skal gå på skolen sammen med. Da kan barnet være bedre i stand til å klare skolehverdagen, og det vil muligens trenge mindre tilrettelegging.

– Veldig mange foreldre har måttet ha en hard kamp med kommunen for å få utsatt skolestart for barnet sitt selv om det i mange tilfeller ikke er tvil om at dette vil være gunstig når man tenker på barnets beste. Det er imidlertid mange forhold som spiller inn når det gjelder avgjørelser om utsatt skolestart, og det er svært forskjellig praksis rundt omkring i de forskjellige kommunene. Selv har jeg ikke sett noen nasjonale retningslinjer for dette selv om det nok finnes retningslinjer innen hver enkelt kommune, sier spesialpedagog og seniorrådgiver Finnborg Scheving ved Statpeds avdeling for sammensatte lærevansker i Oslo. 

Hun forteller at det kan være mange grunner til å få utsatt skolestart. Som regel dreier det seg om multifunksjonshemmede og barn med nedsatt funksjonsevne, men det kan også gjelde barn med tospråklig bakgrunn som har kommet til landet ett år før skolestart og spesielt hvis barnet har en funksjonsnedsettelse i tillegg.

– En del barn har en slik type vansker at de vil trenge like mye tilrettelegging og spesialoppfølging uansett når de begynner på skolen. Dette gjelder for eksempel mange multifunksjonshemmede og/eller barn med autismediagnoser. En del av disse er også helt uten språk, og mange vil ikke ha noe utbytte av å vente ett år med å begynne på skolen. Når det gjelder barn med Downs derimot, vil mange være mye bedre rustet for å begynne på skolen det året de fyller syv enn det året de fyller seks. Dette vil igjen føre til at de trenger mindre spesialoppfølging og færre spesialressurser når de begynner på skolen enn de ellers ville gjort, sier seniorrådgiveren.

Mye å ta hensyn til

Andre forhold som spiller inn i forhold til vurdering av utsatt skolestart, er at det som regel er flere barn i en klasse og flere å forholde seg til enn det er i barnehageavdelingen barnet kommer fra. Ofte vil også barnet ha lekt mer med de som er yngre enn seg, enn med jevnaldrende i barnehagen. Dette taler også for at barnet får begynne senere på skolen slik at det forhåpentligvis får starte sammen med noen av dem det har lekt mest med og kjenner best fra barnehagen.

Foreldrene skal bli hørt

– I loven står det at foreldrene skal ha blitt hørt når det gjelder hva som er beste alder for skolestart for barnet. Det er dermed ikke utelukkende opp til kommunen å ta avgjørelsen. Nå er det imidlertid slik at noen foreldre også ønsker at barnet skal begynne på skolen til vanlig tid. Dette kan ha mange årsaker, men av og til kan det være økonomiske grunner som at det er gratis å ha barn på skolen mens det ikke er gratis å ha barn i barnehage. Hva som lønner seg best for kommunen eller foreldrene økonomisk, spiller naturligvis inn, men det bør være underordnet hensynet til hva som er barnets beste, sier Scheving.

Dersom barnet får utsatt skolestarten med ett år, understreker hun at det er svært viktig å bruke dette året godt til å forberede barnet på skolen.

– Man må jobbe målbevisst med barnet i forhold til både kognitiv utvikling og språkutvikling og hvordan det blir å gå på skolen. En løsning kan være å la barnet hospitere en til to dager i uken i skolen sammen med spesialpedagogen som skal ha barnet når det begynner der. Da vil både spesialpedagogen og skolen og dens arbeidsform være kjent for barnet når det begynner. Hovedsaken er at barnehagen, skolen, foreldrene og andre instanser samarbeider godt for at det ekstra året i barnehagen, skal forberede barnet best mulig og gi det en mykest mulig overgang fra barnehagen til skolen, sier seniorrådgiveren.

Artikkelen sto på trykk i Vi og barna 3-2013