Erik Kollerud: «Hvor mange flakslodd har jeg i livet?»

Erik Kollerud (49) vil helst snakke om politikk og ikke om seg selv. Men noen ganger slipper han ikke unna. Dette er en sånn gang. Men så viser det seg at når han snakker om seg selv, så snakker han om politikk og hvordan vi fordeler goder da også. Hør bare:

Da han for et par siden skulle flytte fra enebolig og inn i leilighet, kjøpte han en leilighet på fotballstadion i Nedre Eiker. Hvorfor?

–  Jeg er ikke fotballidiot. Det var et kult boligprosjekt. Det bygger på delingsøkonomi. Alle putter litt penger inn i fellesskapet og får tilgang på litt mer enn det vanlige.

Deler på snekkerbod

I borettslaget på fotballstadioen kan alle leie en bil og tilhengere som står i garasjen. Det er snekkerbod med verktøy, festsal som alle beboere kan bruke til festlige lag, fullt utstyrt systue, felles plass for bilvask og dekkskift, drivhus og en ekstra leilighet som kan huse overnattingsgjester.

For Erik Kollerud som liker å gjøre praktiske ting selv, er dette perfekt. Enda bedre blir det av at de voksne sønnene og kompiser gjerne kommer for å se på fotball på søndagene.

– Mjøndalen fotballklubb har verdier som passer for meg. De har ikke så mye penger og setter tæring etter næring. Fotballklubben bygger på verdier som lagånd, innsats og kameratskap, ikke penger. Klubben prøver å ta et samfunnsansvar. Det liker jeg, sier Erik om livet på fotballstadioen.

Helt, helt vanlig

I november ble Erik Kollerud gjenvalgt som leder for Delta. Han har vært i Deltas ledelse siden han ble valgt til 2. nestleder i 2004. Fire år senere steg han i gradene til 1. nestleder. I 2012 ble han forbundsleder, og det skal han være de neste fire årene.

At han havnet i den posisjonen, skyldes ifølge Erik selv en rekke tilfeldigheter og at han lett blir engasjert. Han har ifølge seg selv aldri siktet mot toppen. Ikke startet han på toppen heller, men i et miljø som han selv beskriver som «det med mest A4 du kan tenke deg».

Han vokste opp som enebarn på et byggefelt i Nedre Eiker utenfor Drammen. Erik var barn på 70-tallet og ungdom på 80-tallet. På byggefeltet var det flust av helt vanlige folk og barn på samme alder. Det var ikke vanskelig å være enebarn, her var det mange å leke med.

– Hva er det viktigste du har med deg fra barndomsårene?

– Å være med i speideren har hatt stor betydning for meg. Vi lærte å bli selvstendige og ta ansvar. Som patruljefører fikk jeg min første lederoppgave.

Men for å gjøre det helt klart: Erik higet ikke etter å bli leder i speideren. Det bare ble sånn. Der også.

Jobbet på bensinstasjon

I tillegg til speideren, var den unge Erik aktiv i Røde Kors og tok EDB- og elektronikk-utdanning på videregående skole. Arbeidsmarkedet var vanskelig på slutten av 80-tallet, og Erik tok de jobbene han kunne få. Han jobbet for vikarbyråer, på Hertz bilutleie og han jobbet på bensinstasjon. Den lå nedenfor sykehuset. Ambulansearbeiderne fylte tanken her.

En dag spurte en av ambulansearbeiderne om Erik hadde lyst til å begynne på sykehuset. Erik svarte ja, ble oppringt fra sykehuset dagen etter, besvarte en førstehjelpstest og fikk jobb. Han startet dagen etter som portør og tok vakter i ambulanse.

Intervjuet fortsetter under bildet.

– Fagbrev fantes ikke på den tida, men det var mye intern opplæring. Kollegene mine brant for å gjøre en god jobb.

På jobben var alle organisert. Han fikk beskjed om at han også måtte bli det.

– Det var to fagforeninger å velge mellom. Jeg likte de tillitsvalgte i KFO (nå Delta) og at KFO var partipolitisk uavhengig. Jeg kjente også til KFO fra før, siden mora mi var organisert der.

Etter hvert ble ambulanse- og portørtjenesten skilt, og Erik ble ambulansearbeider. Han hadde stiftet familie. Etter tøffe dager på jobb kunne han spørre seg selv om han klarte å stå i dette år etter år.

Tunge opplevelser

Han opplevde at Bandidos-hovedkvarteret i Drammen ble sprengt og at redningsmannskap måtte inn med fare for sitt eget liv. To år etter kom brannen i Bragernes-tunnelen. To brannmenn og en anleggsarbeider omkom. Erik sto på utsiden i nærheten av en container full av dynamitt som eksploderte. Han slapp unna med et lite kutt i pannen.

– Det gjør noe med deg å ha en jobb hvor du løper inn når andre løper ut. Jeg spurte meg selv hvor mange flakslodd jeg har i livet.

Som ambulansearbeider var Erik på flere oppdrag hvor livet hans sto i fare.

– Jeg hadde noen tunge opplevelser som ambulansearbeider. Du må takle at du ikke alltid strekker til. Du ha tro på deg selv, hvis ikke fikser du ikke oppgaven. Jeg reiste ut på oppdrag hvor det var syke barn og jeg var blitt redd for at jeg ikke strakk til.

Da han fikk muligheten til å være tillitsvalgt på heltid, var valget lett.

– Som tillitsvalgt kunne jeg jobbe for at de som orker å stå i det kan ha det så bra som mulig. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg får lov til å være med på å påvirke. Det er en fantastisk mulighet.

Erik Kollerud har lett for å bli engasjert. Det ble han også i jobben som portør og ambulansearbeider.

– Det er alltid noe på jobben du skulle gjort noe med. Du blir engasjert i arbeidstid, vaktrom, hvilerom, lønn, så følger resten. Jeg har aldri hatt en plan om sentrale verv. Det har åpnet seg muligheter, og jeg har sagt ja til å stille.

Han ble varaplasstillitsvalgt, kasserer, så hovedtillitsvalgt. Medlem i fylkesstyret, representantskapet. Konserntillitsvalgt.

– Jeg reiste fra å være portør og lavest på sykehuset til å møte på kontoret til direktøren for å ta beslutninger for sykehuset. Du klyper deg litt i armen når du sitter der med direktøren. Portørene var usynlige. Vi var bokstavelig talt i kjelleren.

Som portør ble Erik kjent med hvordan sykehuset fungerte på innsiden. Han lærte pasientkontakt i ambulansetjenesten. Begge deler var nyttig for ham som tillitsvalgt på sykehuset.

De ansatte fikk være med

Erik ble hovedtillitsvalgt da sykehusreformen ble planlagt og konserntillitsvalgt i Helse Sør da reformen ble iverksatt. Direktøren i den nye helseregionen var framsynt, opptatt av å lytte til de ansatte og brukte de tillitsvalgte aktivt.

– Dette var ikke noe han måtte. Han trodde på medbestemmelse. Han skulle bygge opp en regionalt helseforetak fra bunnen av, og vi fikk være med å legge strategier og å planlegge. Vi tillitsvalgte ble kastet ut i og involvert i veldig mye. Vi skulle sørge for at de ansatte ble hørt. Det var en enorm endringsprosess.

Fagforeningene samarbeidet tett og godt.

– Jeg hadde fantastiske kolleger i de andre forbundene. De var uredde og våget å tenke nytt. Derfor ble vi også tatt med i prosessene. Jeg har alltid hatt andre dyktige tillitsvalgte rundt meg.

Liker kardemommeloven

– Hvilke verdier er viktige for deg?

– Å være åpen og ærlig og å si det du mener. Jeg liker kardemommeloven – at du skal være mot andre som du vil at de skal være mot deg. Vi er alle en del av noe som er større enn vårt eget liv. Det er viktig å engasjere seg i hvordan vi skal ha det i verden og å få til demokrati.

Som leder er Erik opptatt av å følge disse prinsippene og forventer også det av andre.

– Når du står for noe og sier det, må du også tåle å bli motsagt. Du blir lettere motsagt som nestleder enn som leder. Det er en risiko for at folk ikke er like ærlig mot deg når du er leder. Men jeg trenger folk rundt meg som er ærlige og som sier ifra. Det fungerer best når vi kan diskutere oss fram til løsninger i fellesskap.

Fagforeninger har en viktig rolle i utformingen av samfunnet og i arbeidslivet, mener Erik.

– Vi driver blant annet med fordelingspolitikk. Samfunn med svekkede fagforeninger er også samfunn hvor ulikhetene vokser.

– Hva vil du med Delta?

– Jeg vil at Delta skal være den beste fagforeningen i Norge. Medlemmene må oppleve at ved å være med i Delta og å stå sammen, så oppnår de mer enn ved å stå alene. Vi må bidra til gode arbeidsplasser. Delta er en del av noe større og vi må bidra til at vi fortsatt har et organisert arbeidsliv i Norge.

– Hvis du var 17 år i dag og skulle valgt utdanning eller yrke, hva ville du valgt da?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg ville valgt å jobbe med mennesker. Jeg må ha en jobb med mening. Det jeg gjør, må bety noe for andre.