Deltas førstedame

Lizzie Ruud Thorkildsen var 34 år gammel, trebarnsmor og ganske fersk helsesekretær ved medisinsk poliklinikk ved sykehuset i Drammen. Så kom tilbudet om å være med i et teamet av to sykepleiere og en lege på en nystartet kreftpoliklinikk. Det var superspennende. De fysiske arbeidsforholdene derimot, var helt uegnet for sekretærarbeid, mente Lizzie.

– Stolen min og jeg passet ikke til det bordet, forklarer hun.

Lizzie spurte om det fantes et budsjett for helsesekretærer på daværende Drammen sykehus.

– Da lo de godt. De eneste som hadde budsjett for utstyr var legene. Det syntes jeg var litt urettferdig, minnes hun.

Lizzie hadde ikke lyst til å ødelegge helsa ved det bordet. Hun stortrivdes med kollegene og bestemte seg for å bli organisert. Valget falt på KFO, som Delta het den gang. 

Oppdaget engasjementet

I dag er Lizzie godt i gang med sin andre periode som 1. nestleder og øverste kvinne i Deltas ledelse. Hun har gjort hele reisen fra medlem via plasstillitsvalgt og foretakstillitsvalgt på sykehuset, konserntillitsvalgt i Helse Sør og Sørøst RHF, hovedstyremedlem og inn i ledelsen i Norges sjette største fagforening.

«De eneste som hadde budsjett for utstyr var legene. Det syntes jeg var litt urettferdig»

Det var barnepleier og hovedtillitsvalgt Rigmor Person som oppdaget fagforeningsengasjementet i Lizzie. Rigmor var tillitsvalgt på Drammen sykehus da Lizzie meldte seg inn.

– Hun var helt fantastisk. Hun var som en mor for nye medlemmer og tillitsvalgte. Hun skjønte at dette var en med engasjement, sier Lizzie og peker på seg selv.

Drammen sykehus var ett av de første, om ikke det første i landet, som innførte tillegg for de som hadde autorisasjon.

– Det var min kamp, smiler Lizzie over møtebordet i Deltas hovedkontor i Lakkegata.

Oppvokst i butikk

Det litt uvanlige fornavnet har hun etter bestemoren sin. Oldefaren emigrerte til Amerika og døpte datteren sin Lizzie. To generasjoner senere fikk den lille jentebabyen født på Rikshospitalet samme navn.

Hun er lillesøster og kjøpmannsdatter fra Bærum. I Ruudgården på Bekkestua var det både kolonial, slakter og jernvare. Det var den gang man kjøpte skruer i løsvekt.

– Jeg er født og oppvokst i butikk. Jeg sto bak disken før jeg rakk over kanten.

Hver sommer tilbrakte Lizzie og familien på hytta utenfor Tønsberg. Det var her hun møtte fem år eldre Josef. De giftet seg da hun var 23 år gammel. I løpet av fem år fikk de tre gutter. De skulle vise seg å ha alvorlig matallergi, alle tre. I dag er de friske og sunne unge menn og Lizzies store stolthet i livet.

– Perioden med mye syke barn forsterket forståelsen av hvor viktig det er å få hjelp, og riktig hjelp når man trenger det, sier hun.

Rett person på rett plass

Det ble mange år preget av legebesøk og sykehusinnleggelser.  Så bestemte hun seg for å bli helsesekretær – et yrke hun mener er utrolig viktig og nyttig – en som har kompetanse på mye.

– De er ofte de første som møter pasienten. Jeg hadde selv vært på andre siden av skranken.

Utdanningen betydde to år på skole. Trebarnsfamilien bodde i Nedre Eiker utenfor Drammen. Lizzie pendlet ett år til Horten. Gutta ble levert senest fem på syv om morgenen for at hun skulle rekke skolen halv ni. Om ettermiddagen var det hjelp med lekser, fritidssysler og middag. Andre året pendlet hun til Asker. Det var litt kortere.

«Jeg føler meg svært heldig som får jobbe med det som hjertet, hodet og ryggmargen er full av»

Da autorisasjonen som helsesekretær var i boks, fikk hun jobb der hun hadde vært i praksis – på medisinsk poliklinikk ved Drammen Sykehus. Så ble hun hentet ut til et prøveprosjekt med en nyopprettet kreftpoliklinikk.

– Jeg følte meg som en del av et team av kolleger som var opptatt av å gjøre hverandre gode.

Det var her Lizzie ble presentert for det gamle kantinebordet og endte opp som tillitsvalgt.

– Jeg har alltid hatt lett for å engasjere meg. Jeg tok blant annet trenerkurs i fotball for å følge gutta, forklarer hun.

Fordeling av goder og kompetanse – rett person på rett sted – er noe av det hun brenner for.

– Jeg er opptatt av at man skal se viktigheten av ulike yrkesgrupper. Det er totaliteten som gjør at det går rundt, ikke enkeltelementer.

Best sammen med andre

Som konserntillitsvalgt i Helse Sør satte hun seg som mål å få YS, som hun der representerte, inn på fast plass i styret i helseregionen. Der satt allerede Sykepleierforbundet, Fagforbundet og Legeforeningen. Det klarte hun. De representerte mer enn 78.000 ansatte og omsetningen er på drøye 79 milliarder. Tall de fleste kan bli vettskremt av. Hun satt i styret i åtte år.

– Det var et kjempeansvar, men det viktigste var å gjøre gode vedtak for brukerne og ansatte, forklarer hun.

De tillitsvalgte jobbet sammen som et kollegium, uavhengig av hvilken organisasjon de tilhørte.

– Jeg er aller best når jeg er sammen med andre. Det er vanskelig å være god alene i et slikt system. Jeg hadde også der fantastiske kolleger.

Årene fra kantinebordet på den lille kreftavdelingen til ledelsen i Delta, beskriver Lizzie som en utrolig reise.

– Jeg føler meg svært heldig som får jobbe med det som hjertet, hodet og ryggmargen er full av, smiler hun bredt.

– Tillitsvalgtrollen er ikke noe jeg tar på meg. Det er de verdiene jeg står for.

Saken fortsetter under bildet.

Kjører Harley Davidson

Engasjementet som tillitsvalgt hadde ikke vært mulig uten støtten hjemmefra. Det er der og hos gode kolleger hun søker råd. Fritiden bruker hun med familie, venner og i sommerhalvåret, på familiehytta ved Tønsberg. Den har hun gitt navnet Rivieraen.

– Det er finere der enn på Rivieraen, forklarer hun med et stort smil.

– Det er mitt sommerparadis.

Hun kobler aller mest av når hun setter seg på sin Harley Davidson og svinger ut på veien.

–  Det er en utrolig mestringsfølelse å ta førerkort på stor sykkel i voksen alder. Jeg liker frihetsfølelsen og at det er reisen som er målet, ikke bare det å komme fram, beskriver hun.

Lizzie er også en lidenskapelig juledame. Huset i Eventyrveien blir julehus og er stappfullt av nisser. Den største på 1,80 meter står og tar imot gjestene i gangen.

– Advent- og julehøytid gir glede og mye tid sammen med de som betyr aller mest, sier hun.

Det er veldig viktig å kunne glede seg over hverdagen og ha noe å se fram til, som å åpne hytta for sesongen, mener hun. Som tillitsvalgt er hun derimot urolig for framtiden. Hvordan skal det gå med trepartssamarbeidet?

– Hvis vi ikke klarer å få formidlet hvor viktig det er å være organisert, er jeg redd arbeidslivet blir tøffere og forskjellene i samfunnet øker. I dag har vi et arbeidsliv og en fritid som fungerer, sier Lizzie. Hvis ikke alle skjønner det, har vi mye å tape, frykter hun.

Samarbeidet mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte må fungere lokalt. Det er ikke sentralt, men ute på arbeidsplassene den viktigste jobben for medlemmene gjøres, understreker hun.

– Jeg er imponert over Deltas tillitsvalgte som hver dag jobber for å utgjøre en forskjell for medlemmene.

Jobber for andre

Samarbeidet med Delta-leder Erik Kollerud og 2. nestleder TRond Ellefsen beskriver hun som meget godt.

- Vi er et godt team, vi tre, sier hun.

Erik har hun kjent helt siden han også var under Rigmors vinger på Drammen sykehus. Senere har Lizzie fulgt ett steg bak Erik på veien oppover tillitsstigen og inn i Delta.

– Vi jobber godt sammen. Vi begynner ofte med ulikt utgangspunkt, men jobber oss fram til felles standpunkter, forklarer hun.

– Har du lyst til å bli leder når Erik gir seg?

– Erik er en flott Delta-leder og har ikke gitt signaler på at han gir seg. Jeg tenker at det har noe med tidspunkt å gjøre og hva organisasjonen ønsker. Veien blir litt til mens man lever. Jeg har aldri vært opptatt av posisjoner. Det har vært oppgavene og muligheten til å jobbe for andre enn meg selv, som har drevet meg.

«Jeg ser meg ikke mye tilbake. Jeg tar med meg lærdommen, vennskapene og de gode kollegene og går sammen videre. Det er mer som skal gjøres»

Lizzie har hatt motkandidater til alle posisjoner opp gjennom årene.

– Jeg er takknemlig for mulighetene og tilliten jeg har fått. Det er kun et sunnhetstegn at flere vil det samme, sier Deltas 1. nestleder.

Årene med syke barn, full jobb og tillitsverv var så krevende at hun ble veldig flink til å legge ting bak seg, forklarer hun.

– Jeg ser meg ikke mye tilbake. Jeg tar med meg lærdommen, vennskapene og de gode kollegene og går sammen videre. Det er mer som skal gjøres.