Hva betyr særkullsbarnas arverett for gjenlevende ektefelle?

Skrevet av senioradvokat Henrik Mortensen og advokat Kamilla Meling, Avco.

I denne artikkelen går vi gjennomgå de arverettslige rettighetene og konsekvensene for særkullsbarn og gjenlevende ektefelle. Vi gir råd om hvordan man kan sikre sin ektefelle en økonomisk trygg fremtid.

Retten til å sitte i uskiftet bo med særkullsbarn – krav om samtykke

Ektefeller med felles barn har rett til å sitte i uskiftet bo med førstavdødes formue.

Uskiftet bo innebærer at utdelingen av arv til øvrige slektsarvinger utsettes til lengstlevende ektefelle dør. Den som sitter i uskiftet bo, kan i utgangspunktet leve som normalt med førstavdødes formue, men med noen begrensninger.

Denne retten gjelder imidlertid ikke hvis førstavdøde etterlater seg særkullsbarn. Ifølge arveloven kan lengstlevende ektefelle ikke sitte i uskiftet bo med førstavdødes særkullsbarn uten deres samtykke. Hvis særkullsbarna ikke gir samtykke, kan de kreve sin arv straks.

Eksempel

En mann dør etter 30 års ekteskap Han etterlater seg sin kone og to særkullsbarn. Ektefellene hadde verken opprettet ektepakt eller skrevet testament. Særkullsbarna ønsker farsarven med en gang, og det gjennomføres derfor et skifte av dødsboet.

Arven som skal deles ut, tar utgangspunkt i halvparten av de samlede verdiene ektefellene hadde på dødsfallstidspunktet. Av denne halvparten mottar gjenlevende ektefelle ¼ og de to særkullsbarna deler den resterende ¾ av formuen.

Ektefellenes felles bolig er den største verdien. Foruten boligen, har ektefellene hovedsakelig kun beskjedne bankinnskudd. Selv om halvparten av boligens verdi tilhører gjenlevende ektefelle, og hun arver ¼ av den halvparten som tilhører avdøde, er hun likevel nødt til å selge boligen for at avdødes barn skal få sin arv.

Eksempelet illustrerer et ikke uvanlig utfall i et arveoppgjør der avdøde ektefelle har særkullsbarn. For ektefellen som står igjen, kan det oppleves brutalt og urettferdig å måtte selge boligen for at barna til avdøde skal få sin arv. Særkullsbarna krever bare sin rettmessige farsarv, og deler ikke sin stemors opplevelse av urettferdighet. En situasjon som denne kan være grobunn til en konflikt som kunne vært løst mens avdøde levde.

Hvilke grep kan gjøres for å sikre ektefellen?

Opprette testament og øke ektefellearven

I testament kan man råde over den del av formuen som ikke skal gå til barna som følge av pliktdelsreglene. Pliktdelsarven er 2/3 av formuen, eventuelt kan den begrenses til 15 G til hver livsarving. Pr. mai 2024 tilsvarer 15 G kroner 1 860 420.

En mulighet for å sikre lengstlevende, er å opprette et testament der det fremgår at lengstlevende skal arve opp til 1/3 av formuen. Ektefellen kan eventuelt også tilgodeses med resten av formuen dersom særkullsbarna får sin pliktdelsarv på 15 G.

Opprette ektepakt – særeie?

Utgangspunktet for beregning av arven etter førstavdøde er halvparten av ektefellenes verdier. Ved opprettelse av ektepakt kan det bestemmes at visse eiendeler skal holdes utenfor deling. Den ektefellen som ikke har barn, vil kanskje ikke være interessert i at verdien av den arvede familiehytta skal inngå i beregningen av arven til den andre ektefellens særkullsbarn. Da kan det være lurt å sikre seg ved å opprette ektepakt der det avtales særeie.

Gi gaver

I levende live kan en fritt disponere over egen formue uten hensyn til arvingene. Som en del av arveplanleggingen for å sikre ektefellen sin økonomisk, kan det gis gaver. Her må en likevel være oppmerksom på at gaver utenom det vanlige til ektefellen, som typisk vil være overføring av eiendom eller større pengebeløp, må gjøres i ektepakt. Det er også viktig å være klar over at gaver som får realitet etter gavegivers bortgang, må avtales i testament for å være gyldig.

Skifte boet

Der den økonomiske situasjonen tillater det, vil ofte den beste løsningen være å gjennomføre et arveoppgjør etter avdøde, altså skifte av dødsboet. Da vil avdødes særkullsbarn og ektefellen motta sin arv. Arven etter førstavdøde blir dermed endelig oppgjort.

For å vurdere om ektefellene har «råd» til å skifte boet, kan en gjøre et anslag på totale verdier i ekteskapet, og så regne på hvordan resultatet ville blitt for gjenlevende ektefelle ved et arveoppgjør. En anbefaling i denne sammenheng er å undersøke om det er tegnet livsforsikring, hvem som er sikret og hvor stor en slik utbetaling i så fall vil være. Utbetaling av livsforsikring er ikke en del av arveoppgjøret og beholdes uavkortet av den som er tilgodesett.

Sitte i uskiftet bo med førstavdødes særkullsbarn

Hvis barna til førstavdøde skriftlig samtykker til at lengstlevende ektefelle kan sitte i uskiftet bo, vil arveoppgjøret utsettes til lengstlevende dør. Et slikt samtykke kan være betingelsesløst, eller det kan gis på visse vilkår. For eksempel kan det avtales at gjenlevende ektefelle ikke kan ta opp nye lån med sikkerhet i boligen.

Særkullsbarna bør nøye vurdere før de gir et forhåndssamtykke om uskifte, da dette samtykket er ugjenkallelig. Ved uskifte vil det være en risiko ved lengstlevende sin død, at det er mindre til fordeling enn ved førstavdødes bortgang.. Ektefellen som sitter i uskifte, har innenfor visse rammer fri rådighet over hele uskifteformuen. Om relasjonen til steforelderen som skal sitte i uskiftet bo allerede er dårlig, eller at det er sannsynlig at den blir det i fremtiden, kan det være grunn til å ikke gi samtykke.

På samme måte vil ikke uskifte nødvendigvis være en god løsning for gjenlevende ektefelle der betingelsene for et samtykke blir for omfattende, eller der relasjonen til stebarna ikke er god.

Terskelen for særkullsbarna til å kreve skifte av uskifteformuen er svært høy, og er begrenset til de tilfellene der det er konkrete holdepunkter for at gjenlevende på en klanderverdig måte rår over uskifteformuen på en slik måte at den er blitt vesentlig redusert, eller står i fare for å bli det. Tilsvarende er terskelen høy for å kreve innsyn i uskifteformuen, for eksempel i bankutskrifter eller skattemeldinger.

Snakk sammen!

En generell anbefaling er å snakke med sin ektefelle og særkullsbarn om hva man ønsker skal skje med formuen etter at man har falt fra. Selv om mange opplever det som ubehagelig å ta opp temaet, gir kommunikasjon det beste grunnlag et for å velge en løsning som både sikrer lengstlevendes økonomiske stilling og særkullsbarnas interesser.