10 år med helsefagarbeider

Jette Dyrnes gjør seg klar til å besøke sykehjem i Vestfold i anledning Helsefagarbeiderdagen 26. november.
- Jeg skal dele ut kake på sykehjem i Tønsberg og i Holmestrand. Det gleder jeg meg veldig til, forteller hun.

I år havner Helsefagarbeiderdagen på en lørdag, og Dyrnes synes det er ekstra fint å kunne gi oppmerksomhet i helgen.
- Slike dager som Helsefagarbeiderdagen gir oss et løft. Det er hyggelig å komme på jobben og få høre «God morgen! Gratulerer med dagen!»

- Våre tillitsvalgte er flinke til å gratulere medlemmene sine på arbeidsplassene, erfarer Dyrnes som er leder av Helsefagarbeidere i Delta.

Jette Dyrnes er selv hjelpepleier, og husker godt hva som skjedde i årene før helsefagarbeideren ble introdusert. Hun ser at veien har vært kronglete til tider og hatt noen unødvendige avstikkere. Samtidig er hun fornøyd med utviklingen i det siste.

Tilbake til 1994

Tonje Thorbjørnsen er en av dem som kjenner utdanningen best.  For å forklare hvorfor den ble til, så må vi se på hva som skjedde på midten av 90-tallet.  Med den store skolereformen kalt Reform-94, fikk alle ungdommer som har fullført grunnskolen lovfestet rett til videregående opplæring.

- Reform -94 var en radikal endring i videregående skole, forklarer Thorbjørnsen.

I dag tar vi det for gitt at alle ungdommer skal få mulighet til å ta videregående opplæring. Slik har det ikke alltid vært. Før reformen havnet voksne forrest i utdanningskøen på grunn av alderspoengene, og ungdom kunne risikere å stå uten skoleplass.  Nå skulle ungdommene som kom rett fra ungdomsskolen få forrang.

- Før kunne voksne komme inn med alderspoeng og karakterer foran de unge. Så besluttet den daværende regjeringen å endre på prioriteringen for å gjøre noe med den voksende arbeidsledigheten blant ungdom. Det ble kalt Ungdomsgarantien.

- Hva denne endringen har gjort med den videregående opplæringen har kanskje vært undervurdert, sier Thorbjørnsen.

Hjelpepleierutdanningen var tidligere en populær utdanning blant voksne kvinner med omsorgserfaring fra familiesammenheng. Med Reform-94 ble gjennomsnittsalderen på elevene mye lavere, og de voksne ble skjøvet ut. Gradvis kom det på plass et voksenopplæringstilbud som et alternativ til de ordinære utdanningsløpene.

En utdanning blir til to

En annen sentral begivenhet med Reform -94 var innføringen av omsorgsarbeideren. Nå var det to utdanninger innen pleie og omsorg på videregående. Hjelpepleieren var en helsefaglig utdanning med tre år i skole, tradisjonelt rettet mot hjemmesykepleie og institusjoner som sykehjem og sykehus. Omsorgsarbeideren var mer rettet mot praktisk hjelp og bistand, og besto av to år på skole og to år i lære.

Jette Dyrnes var kritisk til at det ble opprettet en ny utdanning.
- Omsorgsarbeideren ble en omvei, for den ble for lik hjelpepleieren.

Tonje Thorbjørnsen observerte utviklingen:
- Vi så etter hvert at å ha to parallelle utdanninger var uheldig. Det skapte profesjonskamp og vanskelige grensedragninger mellom hvem som skulle gjøre det ene og det andre. Det var uheldig, både i utdanningssystemene og i arbeidslivet.

Det ble stadig vanligere å utlyse stillinger med hjelpepleier/omsorgsarbeider.
- Et sentralt problem var at stillingene i kommunene ikke ble definert godt nok. Hjelpepleiere og omsorgsarbeidere fikk etter hvert de samme stillingene, og yrkene smeltet sammen i arbeidslivet, forteller Dyrnes.

- Det ble vanskelig å holde de to yrkene fra hverandre med noen fornuftig begrunnelse, konstaterer Thorbjørnsen.

To blir til en igjen

Behov for nye endringer vokste fram, og på begynnelsen av 2000-tallet startet planleggingen med et nytt yrkesfag som skulle erstatte de to foregående. Faget skulle hente det beste fra begge.

Fra omsorgsarbeideren arvet faget læretiden. Hjelpepleierutdanningen var en ren skoleutdanning men med innlagt praksis. Det fungerte bra så lenge voksne damer tok utdanningen. De hadde ofte mye relevant omsorgserfaring fra før av. Men ungdommene rett fra skolebenken trengte mer praktisk opplæring.

Likevel ligner helsefagarbeideren mest på hjelpepleieren i faginnhold. Derfra har yrket arvet den helsefaglige profilen.

- Tyngdepunktet i helsearbeiderfaget ligger nærmere hjelpepleierutdanningen. Omsorgsarbeiderfaget hadde en litt annen profil. Der mange hjemmehjelpere som jobbet med praktisk bistand og tilrettelegging tok fagbrevet som voksne.

Å prioritere det helsefaglige grunnlaget har vært riktig, tror Thorbjørnsen. Det er den veien utviklingen i helsetjenestene har gått, at man trenger fagarbeidere med god helsefaglig kompetanse. Mens praktisk bistand, med alt fra personlig økonomi, matlaging og renhold ble tonet ned i den nye utdanningen.

Det finnes de som lengter tilbake til den gamle opplæringsmodellen, eller til tiden med hjelpepleierskoler. Men de tidligere utdanningene hang sammen med sin tid, og det er ikke noe alternativ å gå bakover tid, påpeker Thorbjørnsen. Utdanninger endrer seg kontinuerlig, akkurat slik samfunnet gjør.

Stadige endringer

Det trengs et eget organ for å følge med på endringer, og for at alle involverte parter skal kunne snakke sammen om utdanningen. Det heter Faglig råd for helse- og oppvekstfag. Der har Tonje Thorbjørnsen vært leder i halvannet år. I den tiden har gjennomgang av helsearbeiderfaget tatt mye oppmerksomhet.

De siste endringene i lærerplanene kom på plass i år. Nå skal utdanningen være enda bedre tilpasset behovene i helsetjenestene. Det er blant annet laget mer rom for det sykepleiefaglige.

- Etter mitt syn, så har man synliggjort mer kravene til helsefaglig kompetanse i den nye revisjonen. Det var et viktig mål.

Ved endringer i læreplaner får en gruppe personer, oppnevnt av Utdanningsdirektørene, ansvaret for å lage et forslag. Men mange parter får komme med innspill når læreplanforslaget sendes på høring. Det er ikke alltid endringer får gjennomslag.

- Læreplangruppa foreslo mindre vekt på mat og matlaging i VG2 og i stedet ha det i VG3 i bedrift. Det kom det en massiv motreaksjon på, så det ble ikke gjennomført, forteller Thorbjørnsen.

I det hele tatt har kost og ernæring, som del av det helsefremmende og forebyggende arbeidet, fått større plass i faget de siste årene, påpeker hun.

En ny endring som er på trappene, er å gjøre VG2 om til et fellesfag for helsefagarbeider, ambulansearbeider og portør under betegnelsen VG2 helsefag.

Har helsefagarbeideren blitt til det yrket var ment å være?

- Ja, jeg tror det, men det har tatt lengre tid for faget å få skikkelig fotfeste i arbeidslivet enn forutsett. Man skal lære mye en annen plass enn i skoleverket, og det har vært en vanskelig overgang for mange.

- Vi var litt uenige den gang om hva som var det beste for det nye yrket, husker Jette Dyrnes. Hun var ikke helt fornøyd den gang, men synes feil har blitt rettet opp underveis.

Lærlinger – en stor overgang

For kommuner og sykehus har det vært en stor omstilling å skulle delta i opplæringen av elevene og senere lærlingene, og på mange arbeidsplasser er denne omstillingen fremdeles ikke i mål.

- Arbeidsplassene har fått lærlinger som kunne mindre enn de var vant med da de mottok ferdig utdannede. De som har grepet fatt i situasjonen og skjønt at det er deres ansvar å lære dem opp har fått det til bra og utdannet dyktige fagfolk, erfarer Tonje Thorbjørnsen.

Jette Dyrnes er enig i at det kan være utfordrende for arbeidsplasser å ta i mot 16-17-åringer i praksis og lære. Samtidig må arbeidsplassene innrettes på å kunne lære opp medarbeidere innenfor alle yrkesgrupper. Ingen nyutdannede kommer helt ferdig utlært til sin første arbeidsplass.

Det tar tid å informere alle arbeidsplasser om hvordan den nye opplæringen fungerer, så det gjelder å smøre seg med tålmodighet. Tonje Thorbjørnsen har vært en av ambassadørene.

- Jeg jobbet syv år i Helsedirektoratet med Kompetanseløftet 2015, der rekrutteringskampanje og prosjektet Bli helsefagarbeider var viktige tiltak. Noe av det viktigste for oss var å informere om faget og yrket. Fortsatt vet mange ikke hva helsefagarbeidere er. Det er ledere innenfor helsetjenestene som fremdeles snakker om hjelpepleiere i utdanningssammenheng.

Skumle trender

I de ti årene helsefagarbeideren har eksistert, så har det blitt et økt press i kommunene om å rekruttere flere med høgskole- og universitetsutdanning. Det er ikke feil i seg selv. Problemet ligger i at det går utover satsingen på helsefagarbeidere. I stedet burde tallet på arbeidskraft uten formell kompetanse reduseres.

Den samme trenden kan man se ved sykehusene. Eldre hjelpepleiere som går av erstattes ikke av nyutdannede helsefagarbeidere. Det er en trend som startet på 80-tallet, påpeker Thorbjørnsen, og kan derfor ikke kobles direkte til endringene i utdanningene.

Pila har pekt begge veier, de siste ti årene. Jette Dyrnes har bekymret seg over at sykehusene har vært negative til helsefagarbeiderutdanningen. Men signalene ser ut til å endre seg nå. Enkelte sykehus satser mer på å ta inn lærlinger og ansette nyutdannede fagarbeidere.

Situasjonen for helsearbeiderfaget er komplisert. Og for tiden rimer de politiske intensjonene dårlig med den praktiske gjennomføringen.

Samfunnet trenger flere helsefagarbeidere, og antall utdannede helsefagarbeidere øker stadig.  Samtidig er det ikke tilstrekkelig med faste, fulle stillinger å få.

To mulige framtider

Tonje Thorbjørnsen tar en titt i krystallkulen og ser for seg to framtidsscenarioer. I det ene scenariet ser arbeidsplassene at det er fornuftig å satse på fagfolk på ulike nivå og med ulik kompetanse, og helsearbeiderfaget får en stor og viktig plass. Samtidig åpner det seg stadig flere utviklingsmuligheter i form av fagskole- og høgskoleutdanninger.

Thorbjørnsen har en drøm:
- I framtiden håper jeg at man er litt mindre opptatt av grunnutdanningen, sier hun.

- Grunnutdanningen, enten den er fagopplæring i videregående eller en høyskoleutdanning, skal heller være en start, og at man lærer og utvikles gjennom hele arbeidslivet.

- Jeg håper skottene mellom profesjonene skal bli mindre rigide, og at videreutdanning, erfaring og ansvar gjennom et yrkesliv også teller. Slik kan helsefagarbeideren få utvikle seg og få mer formelt ansvar.

I motsatt fall, vil vi se en ensidig satsing på de med høyere utdanning og færre helsefagarbeidere og fagarbeidere generelt. Da må arbeidsplassene supplere med personell uten formell kompetanse, med mer tilfeldig tilknytning til arbeidslivet som vikarer og midlertidig ansatte. Konsekvensen vil bli en dyrere og dårligere helsetjeneste.

Hvilket senario som blir oppfylt er opp til oss og samfunnet i sin helhet, sier Thorbjørnsen.
- Dette handler om valg, og er ikke noe som bare skjer. Man kan et stykke på vei velge hva slags utvikling man vil ha.

Jette Dyrnes er positiv til framtiden. Den nye utdanningen er i ferd med å slå rot i arbeidslivet, erfarer hun.

- Nå kan lærlinger komme ut i arbeidslivet og bli møtt av veiledere som også er helsefagarbeidere, ikke hjelpepleiere eller sykepleiere. Det er bra for yrkesidentiteten og yrkesstoltheten.

Thorbjørnsen deler optimismen:
- Jeg har tro på at faget har en viktig plass i framtidens helse- og omsorgstjeneste. For vi må utnytte ressursene på en bedre måte i framtiden.