Hovedavtalens innretning/hovedinnhold og etatens tilpasningsavtale

Introduksjon:

Hovedavtalens formelle samarbeidsverktøy er informasjon, drøftinger og forhandlinger.

Avtalen er redaksjonelt innrettet slik at leseren først ledes gjennom formåls- og intensjonsbestemmelsene for å sikre at bruken av verktøyene skjer i henhold til innholdet i disse bestemmelsene.

I praksis vil ulike faser i en sak som behandles mellom ledelse og tillitsvalgte ofte overlappe hverandre. For eksempel vil informasjon som gis og diskusjoner som følger av dette, naturlig gli over i formelle drøftinger eller forhandlinger. Selv om avtalen skiller mellom hva som er hvilke samarbeidsformer, skal prosessen hele veien preges av et felles formål om å oppnå enighet/aksept som grunnlag for effektiv og målrettet handling.

Det er derfor lite hensiktsmessig å bruke tid på å klargjøre om en sak er en drøftings- eller forhandlingssak før prosessen nærmer seg endelig beslutningstidspunkt. Da må det være avklart på hvilken måte beslutningen formelt skal dokumenteres; gjennom referat ved drøftinger eller ved underskrevet protokoll dersom det dreier seg om en forhandlingssak.

Det er viktig å være oppmerksom på at kommunal hovedavtale ikke inneholder forhandlingselementet. Dette har trolig årsak i den større nærheten som ofte reelt eksisterer mellom politisk agenda og den daglige drift i en kommunal virksomhet. Det er likevel intensjonen også på kommunal side at samarbeidet med tillitsvalgte skal føre til enighet om beslutninger som er viktige både for kommunens innbyggere og de ansatte det direkte angår.

Innhold:

Mens det etter hovedavtalen er informasjonsplikt på alt som har betydning for ansattes arbeidsutførelse, er drøftingsplikten i utgangspunktet mer begrenset, men innrettet slik at det likevel kan kreves drøftinger om alle saker som angår de ansattes arbeidssituasjon – se HA § 18 nr. 2.
I intensjonalt perspektiv er det viktig at det utvidede drøftingsbegrepet blir praktisert uten at det må kreves fra gang til gang.

Forhandlingsplikten er absolutt men sterkt avgrenset og samlet sett tilsvarende mindre viktig. Den viktigste delen av forhandlingsordningen i praksis er organisering av arbeidsplassen.

Siden intern organisering av et NAV-kontor er en forhandlingssak mellom leder og statlige tillitsvalgt - mens det bare er en drøftingssak overfor de kommunale - kunne dette tenkes å gi statlige tillitsvalgte større påvirkning enn de kommunale når det gjelder organisering av et NAV-kontor.

Dette må imidlertid ses i lys av at samarbeidsavtalen mellom stat og kommune, som ifølge arbeids- og velferdsforvaltningsloven skal inneholde de viktigste prinsippene for innhold i/organisering av det enkelte NAV-kontor – jf sektorenes felles ansvar for realisering av NAV-reformens formål.

Siden partene (etat og kommune) på denne måten kan hevdes sammen å ha fått det som kalles eksklusiv forvaltningskompetanse, blir innholdet i samarbeidsavtalen heller ikke fullt ut en forhandlingssak på statlig side hva tvisteløsning angår. Det er nødvendig og viktig at innholdet i samarbeidsavtalen blir drøftet med de respektive tillitsvalgte før avtalen inngås. Problemstillingen er for øvrig nærmere beskrevet i den såkalte Dahl,rapport nr. 1.

Drøftinger er generelt sett det viktigste verktøyet når ledelse og tillitsvalgte skal bygge felles kunnskap og bli enige om viktige retningsvalg og nødvendig virkemiddelbruk.

Hovedavtalen omtaler drøftinger som en beslutningsform, men det er viktig at de også inneholder diskusjoner og meningsbrytninger i forkant dersom endelig beslutning skal kunne tas på et omforent og nødvendig forstått/akseptert grunnlag.

Drøftinger skal derfor innledes på et stadium der ledelsen fortsatt ikke har gjort seg opp en fast formening om hva som skal bli beslutningen, men ønsker sammen med de tillitsvalgte å bygge og teste ut de resonnementene som en beslutning i sin tur kan hvile på.

For å få til dette er det viktig at man i prosessen ikke fokuserer på hvem av partene som har/får rett, men på hva som er rett, og på hvilken måte dette kan oppnås/gjennomføres på en best mulig måte, herunder hvordan man vil håndtere uønskede konsekvenser som eventuelt måtte oppstå.

På denne måten blir risikoen for at ledelsens beslutning kommer overraskende på de tillitsvalgte tilnærmet null, samtidig som det skapes grunnlag for nødvendig forberedelse og forankring av beslutningens innhold og konsekvenser blant ansatte/medlemmene.

Intensjonal medbestemmelse forutsetter definitivt denne type drøftinger.

Det sier seg selv at slike drøftinger krever en viss tidsbruk, og at det i praksis bare er viktige beslutninger som kan prioriteres for en så omfattende samhandling. Det er derfor viktig at partene så tidlig som mulig blir enige om – gjerne gjennom en konkret arbeids-/tidsplan – hvilke saker som i nærmeste tidsrom skal drøftes på denne måten.

De materielle reglene om informasjon, drøftinger og forhandlinger finner du for øvrig i hovedavtalens kap. 3.

Saksbehandlingsprosedyrer på statlig side for hva som kan gjøres når drøftinger og forhandlinger ikke fører til enighet, finner du i hovedavtalens kap. 4. Dersom partene praktiserer intensjonal medbestemmelse, vil det i all hovedsak ikke bli aktuelt å anvende disse prosedyrereglene. Dersom dette likevel skulle bli nødvendig, bør du konferere med overordnet organisasjonsledd før formelle tvistebehandlingsregler eventuelt blir tatt i bruk.

Det er viktig at partene i den enkelte enhet (jf. HA § 4 nr. 2 og 3) sammen og hver for seg følger opp at det skjer en kontinuerlig oppfølging og opplæring av ledere og tillitsvalgte med sikte på en felles forståelse av hovedavtalens intensjoner, se for øvrig hovedavtalens § 36 og 37.

AVYO forventer av alle sine tillitsvalgte at de går i dialog med ledere som ikke praktiserer intensjonal medbestemmelse, og søker råd og bistand på høyere organisasjonsledd dersom de ikke oppnår nødvendige endringer i lederholdning/-praktisering lokalt.