– Dropp piercing og snus på jobb i ambulansen

Kyrre I. Tunheim er ambulansearbeider i Salangen som hører inn under Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Han er opptatt av at ambulansepersonell må bli mer bevisste at profesjonalitet er mye mer enn faglig kunnskap og dyktighet.

– Vi må huske at vi er profesjonelle livreddere – vi har ikke bare tatt et kurs. Derfor må vi gå inn i oss selv og ta vare på yrkesstoltheten. Hvis ikke tråkker vi den ned selv, sier han.

Tunheim har jobbet som ambulansearbeider siden 1993 og vært fast ansatt siden 1996. I mer enn 20 år har han fulgt utviklingen i yrket og har alltid vært opptatt av helhetsinntrykket ambulansepersonell gir. For ham er ikke dette bare en jobb, men en livsstil. Det har han snakket med kolleger, lærlinger og hospitanter om i flere år.

Han har også lagt ut følgende innlegg på UNNs ambulansetjenestes nettside:

«Profesjonalitet og yrkesstolthet i ambulanseyrket

Til lærlinger, og oss som har jobbet i noen år. Har vi som jobber i ambulanseyrket profesjonalitet?

La oss sette oss ned og tenke på hva dette ordet egentlig betyr. Hva gjør vi egentlig i vårt daglige arbeid? Vi tar hånd om pasienter og pårørende, personer som har mistet sine kjære og sitt livs kjærlighet, mor, far, sønn, datter osv. Vi snakker med naboer og folk som vi ikke kjenner eller har sett, og som vi kanskje aldri ser igjen. Hvilket inntrykk sitter de i igjen med når vi har dratt?

Vi er alle forskjellige, men uniformen skal være lik fra topp til tå – det være seg sko, t-skjorter og gensere, bukser eller jakker i riktig, rød farge, og buksa skal sitte der den skal. Piercing, snus og røyk syns jeg ikke har noe i ambulansen å gjøre. Jeg tenker da på lukt og forsøpling.

Når gamle mor sitter og venter på ambulansen som skal hente mannen hennes. Hun blir så glad og trygg når hun ser oss stoppe ved den fine plenen som hun og mannen har jobbet med i mange tiår. I tillegg har de også plantet flotte roser og epletrær. Hun ser døra på ambulansen åpner seg og flotte ambulansearbeidere kommer ut med journalmappen i hånden. I neste øyeblikk spyttes snusposer på plenen, og ambulansepersonellet sier kanskje grove eller upassende ting. Eller kanskje de ler etter at en kollega har fortalt en god vits på tur ut til det gamle paret.

Hva tenker hun? Når mannen hennes ligger urørlig inne i sengen? Er det dette vi kaller profesjonalitet? Tenk på det litt. Jeg har heldigvis ikke sett så mye av dette til nå, men vi kan prøve å unngå snus og røyk der det er pasientrelatert arbeid. Dette gjelder forøvrig alle i helsevesenet. Ikke bare i ambulansetjenesten.

Vi behøver jo ikke slutte med slikt hvis vi liker det, men vi bør ikke bruke det i pasientsituasjoner. Husk at mange er allergiske mot mange ting, også dette.

Jeg har her nevnt snus og røyk som eksempel, men det samme gjelder for mange andre ting. Eksempler er parfyme, svette, sminke etc. Vi kan godt oppføre oss på en måte som tar hensyn til omgivelsene rundt oss. Dette kaller jeg profesjonalitet i yrket vi utøver.

Husk, og tenk på, at vi gjør en jobb som mange ikke kan. Vi opplever kanskje mer dramatikk på en vakt enn andre gjør gjennom et helt liv. Vi skal være stolte og gå med rak rygg angående det vi holder på med. Og vi er ikke «bare en ambulansearbeider».

Har du tenkt på hva du egentlig er? Du er en profesjonell livredder som mange ser opp til, når du kommer inn døra. De vet at du kan redde livet til deres kjære som ligger der urørlig.

Tenk på ordene «profesjonell livredder» og la dem synke inn, så kommer yrkesstoltheten som mange ikke tenker over at vi har – eller i alle fall bør ha.

Med vennlig hilsen
Kyrre I. Tunheim
Ambulansearbeider i Salangen»

Nøytral fremtoning

Den erfarne ambulansearbeideren har fått svært mange positive tilbakemeldinger fra både kolleger og ledelsen ved sykehuset for å ha tatt temaet opp. En kalte ham til og med sin «helt».

Han mener det er mange hensyn å ta. Når det gjelder tatoveringer for eksempel, kan man møte personer som har et problematisk forhold til dette. Kanskje har de traumer knyttet til personer med tatoveringer og/eller bestemte motiver.

– Jeg vil ikke være moralpoliti, men jeg vil ta temaet opp. Det passer ikke med en dødningeskalle synlig på kroppen når du skal ut og redde livet til folk. Som jeg nevner i brevet, gjelder mye av dette også generelt for helsepersonell og ikke bare for ambulansepersonell. Det bør ikke være noe ved vårt utseende eller oppførsel som kan gi pasienter en ekstra belastning. Når noen først har tatovert seg, er det vanskelig å gjøre noe med, men plasseringen av nye tatoveringer bør man ha et bevisst forhold til. De bør kunne skjules når en er på jobb, sier Tunheim.

Anerkjennelse tverrfaglig

Han viser også til at yrkesgruppen nå har fått en høyskoleutdanning som gir tittelen paramedic.

– Vi kan ikke vente til vi er paramedic før vi oppfører oss profesjonelt. Vi ønsker jo å bli tatt seriøst av andre profesjonsgrupper hele veien – som for eksempel sykepleiere og leger, sier han.

Uniformering felles ansvar

Det finnes et detaljert uniformsreglement for ambulansepersonell (se lenke), men ifølge Tunheim syndes det stadig mot det, og det får ingen konsekvenser. Han mener at både utdanningsinstitusjonene, arbeidsgiverne og yrkesutøverne har et felles ansvar for at det følges opp.

– Skolene sier ofte bare at vi skal være pene i tøyet, men med rosa t-skjorte er du fin i tøyet, men allikevel feil antrukket. Vi må sørge for at alle studentene lærer det samme, og at det blir satt i system. Uniformen skal være komplett og hel, og hvis noe er ødelagt, må det byttes. Det samme gjelder hvis noen mangler uniformsklær på arbeidsplassen. Da må de ta det opp. Det er helseforetakenes ansvar å skaffe nok uniformer. Her oppe i nord for eksempel svinger vintertemperaturene fra 25 kuldegrader til flere varmegrader, og vi må ha klær for alle forhold, sier Tunheim.

Ifølge ham er det mange som bruker sine private klær når det ikke er nok uniformsklær å ta av.

– Da kan de ha rosa og blå t-skjorter og rosa, gule eller blomstrete sokker. Har du noen gang sett en politimann med rosa t-skjorte eller gule sokker på jobb? Eller tenk deg en ambulansearbeider som sitter bøyd over en pasient og holder på med hjerte- og lungeredning, og så har personen en altfor liten bukse som gjør at stringtrusa synes. Hvilket inntrykk gir det? spør han.

Selv har han ikke opplevd å få reaksjoner fra pasienter eller pårørende, men han har fått spørsmål om hvorfor de ikke har samme klær.

(Saken fortsetter under illustrasjonen.)

Oppførsel viktig

Også oppførsel faller inn under profesjonalitetsbegrepet. Selv har Tunheim sagt direkte ifra til flere på jobb, men han har ikke fått sure miner. Og flere lærlinger og hospitanter har endret atferd.

– Vi er en lærebedrift. Vi må gå foran som gode eksempler, og vi kan ikke ta for gitt at lærlingene skjønner alt selv, understreker han.

Tunheim er glad for at leder av Ambulanseforbundet i Delta, Ola Yttre, også er opptatt av at ambulansearbeidere må være seg bevisst den rollen de er i.

– Jeg tok det opp og diskuterte det med ham under et kurs vi møttes på i Tromsø, og vi var stort sett veldig enige. Jeg vil si at det er mye flotte ambulansearbeidere i tjenesten, men at mange kan bli bedre på å se profesjonalitet i en bredere sammenheng, sier Tunheim.