Det indre kontrollregimet

DEN FORRIGE GENERASJONEN Ok, eg høyrer til den forrige generasjon, men eg er ingen livsløgnar. Eg meiner ikkje at alt var betre før. Men det er heller ikkje sikkert at alt er betre nå, og at det blir endå betre i framtida. Det er ikkje vanskelig å laga scenario der mye av det som kan gå galt, går fryktelig galt.

Det beste innan science fiction og allegoriske framtidsromanar er ikkje lyse og lokkande utopiar, men mørke og skræmande dystopiar: Karel Čapeks Salamanderkrigen,  Aldous Huxleys  Brave New World, George Orwells 1984 og Animal Farm (Kamerat Napoleon), Ray Bradburys Fahrenheit 451, Isaac Asimovs I, Robot.

Konstant tilgjengelighet og mental sjølvdisiplinering er meir effektivt enn ytre kontroll.

Desse framtidsfablane spinn omkring makt og avmakt , individets autonomi mot den totalitære stat og andre formyndarar, fri informasjonstilgang mot kontroll av tanke og tale. I statsstyrt nytale er alle like, men noen er likare enn andre. Tankpolitiet jobbar hardt: Store Bror ser deg, og han har også mange småbrør som passar på. Det mentale er mekanisk styrt av dei mektige.

ARBEIDSLVET i dei dystopiske framtidsbilda er strengt kontrollert gjennom overvaking og disiplinering. Arbeidsoppgavene er klart føreskrivne og mekanisk organiserte ned til minste detalj. Målet er maskinell og umenneskelig effektivitet, utan sosial kontakt og produktivitetshemmande tankar, tull og tøys.

Arbeidarane var vedheng til maskinane og slavar av teknologien.

Idealet speglar samlebandet i fordismens stordomstid. Den ideelle arbeidar var best når han eller ho fungerte som programmerte humanoidar. Arbeidarane var vedheng til maskinane og slavar av teknologien. Det er ikkje for ingenting at det var tsjekkaren Karel Čapek som begynte å bruka ordet "robot", i skodespelet R.U.R i 1920. Robot / robota / robotnik er slavisk for arbeid / arbeida / arbeidar.

DAGENS VIRKELIGHET har ikkje blitt slik dystopiane spådde. Den totalitære og detaljstyrande statsmakt er på vikande front. Store delar av produksjonslivet er automatisert og teknologisert, men med færre og meir kompetente operatørar.

Store delar av produksjonslivet er automatisert og teknologisert, men med færre og meir kompetente operatørar.

TENESTEYTANDE NÆRINGAR VEKS Det er dei tenesteytande næringane som veks, og det krevst menneskelig kunnskap, erfaring, innsikt og ansvar av dei som utfører tenestene, enten det er i privat eller offentlig sektor. Under tilsyn og kontroll og med mål- og resultatstyring, javel, men det er langt frå det robotaktige.

Problemet er ikkje hardare og tydelig ytre kontroll frå dei synlige storebrørne, men heller usynlig påverknad og føringar frå dei mange småbrørne. Dei kommersielle algoritmane snevrar i praksis inn informasjonsfeltet meir enn redaksjonsstyre allmenn-medier noen gong har gjort. Det twitrar på nettet og dunkar i ekko-kammera.

I arbeidslivet er det grenselause eit større problem enn dei snevre grensene.

I arbeidslivet er det grenselause eit større problem enn dei snevre grensene. Konstant tilgjengelighet og teknologisk sjølvdisiplinering er meir effektivt enn ytre kontroll. Det kan vera fysisk avlastande, men mentalt tilkoplande når skillet mellom arbeid og fritid brytest ned. Det pregar også det sosiale livet.

REAKSJONÆR er eg ikkje i desse sakene, men eg yter ein viss motstand. Eg er ein papirmann som får mye ut av å skjerma meg frå skjermane innimellom. Eg tilpassar meg så godt eg kan, men eg gjer det når eg må og ikkje slepper unna lenger.

Eg veit eg må vera member of two worlds for å henga med, men er ingen begeistra entreprenør og hovudaksjonær i endringane.

Eg veit eg må vera member of two worlds for å henga med, men er ingen begeistra entreprenør og hovudaksjonær i endringane. Det overlet eg til neste generasjon, dei innfødde i brukargrensesnitta, dei som ikkje bare har det i fingrane, men også planta inn i hjernebarken.

Så får me sjå kor mye av løfta om ei rikare, lykkeligare og betre framtid som er kreativ fantasi, og kva som endar som livsløgner.

Alt nå er Facebook i ferd med å bli eit seniorforum.

Eg er i alle fall sikker på at det finnest kvalitetar i fortidas og samtidas organiserte arbeidsliv, kvardagsliv og sosiale liv som må gjenoppfinnast i andre former under andre teknologiske vilkår. Alt nå er Facebook i ferd med å bli eit seniorforum.